Et godt nytt år?

Nå er det fryktelig lenge siden forrige oppdatering, og selv om jeg vet at jeg også tidligere har lovet hyppigere oppdateringer (samt at jeg også synes at nyttårsforsetter egentlig er noe stort tull), har jeg som et av mine mange mål å være flinkere til å oppdatere her i tiden som kommer. 2009 kan, og bør, være et år hvor det det skjer endringer – 2009 bør rett og slett gjøre en forskjell…

Det er flere grunner til at jeg sier dette. En ting er at det er valgkampsår. Vi skal igjen gjennom hektiske måneder, med massiv partiprogaganda, for så å legge en papirlapp i en boks, som så vil avgjøre hvem som skal styre landet vårt de neste fire årene. Jeg vet ikke hvor optimistisk jeg er foran dette valget – ikke bare er jeg født pessimist, men jeg har også brent meg etter forrige gang.

I 2005 hadde jeg virkelig troen på at alt skulle gå min/vår vei – og man kan si det gjorde det – vi kom i regjering. Og jeg feiret som alle andre, vi hadde klart det. Norge skulle få en ny kurs, SV skulle få sjansen til å styre skuta mot en ny havn. Det tok imidlertid ikke mange månedene før jeg innså at skuta krenget hardt mot styrbord, og var langt ute fra den kursen SVs partiprogramkomité hadde peilet ut…Jeg hadde nok håpet på for mye da SV kom i regjering. Jeg skjønner at SV har jobbet godt, at de har gjort “hva de kunne”, og at det mye mulig hadde vært enda værre dersom SV ikke hadde vært i regjering. Likevel har det vært mange nederlag i løpet av kort tid. Jeg kan nevne noen: Mongstad, soldater til Afghanistan, oljeleting i Barentshavet, instramming av asylpolitikken, kjøp av amerikanske jagerfly og ikke minst EUs tjenestedirektiv. Noen vil si at SV gjorde sitt beste, de kjempet men tapte – OG: de tok dissens. Hvertfall i noen av sakene. Men hva betyr en dissens? Hvis du spør meg? Ingenting! Jeg er en av de som mener at SV har funnet seg i for mye, og at de, selv om de ikke vil stå inne for det, har vært med på å gjennomføre disse tingene. De er med i regjering og må – faktisk – stå inne for det. Det holder ikke å ta ut en dissens. Desverre, kan man jo kanskje tilføye, det hadde tross alt vært mye enklere på det viset.Jeg er ikke fullt så naiv denne gangen. Jeg skjønner at valgkampsløfter ikke er noe man kan stole på og at man skal ta partiprogrammet med en klype salt. Like fullt er det utrolig viktig å gjøre et bevisst valg. Det er et ansvar vi har. Det sies ofte at landets skjebne ligger i politikerenes hender, men det ligger i våre, velgernes, hender først. Det er vi som skal velge hvem som skal styre skuta – og selv om politikerne ikke følger helt den linja vi kunne foretrukket er vi med på å peile ut kursen. Vi må bare være bevviste på hva de forskjellige partiene mener, og vi må klare å skille mellom dem. Det er vesentlig at en ser forskjell på Arbeiderpartiet og SV – om ikke annet bør en hvertfall ha lært såpass i løpet av de fire forhenværende årene. 

2009 blir også året der USA forhåpentligvis endrer kurs. I høst ble det valgt ny president, Mr. Barack Obama. Dette valget har for mange vært beviset på at endring er mulig, og mange har stor tro på at han vil føre USA inn i en ny tid. Han er den første “ikke-hvite” presidenten i USA, og selv om det er bra at en endelig har kommet så langt, håper jeg inderlig at Obama kan huskes for mer en hudfargen sin. Jeg håper at han utmerker seg og viser forståelse, innsikt, besluttsomhet og ikke minst medmenneskelighet både i innenrikspolitikken og (kanskje særlig) i utenrikspolitikken. Noe som jeg mener har vært mer eller mindre fraværende under styret til George W. Bush. 

Jeg håper også at 2009 kan bli et år der verdens befolkning kan vise litt mer medmenneskelighet på tvers av landegrenser. Jeg må imidlertid si at vi foreløpig har startet fryktelig dårlig. 2009 startet med en “ny” krig. Uroligheter og kaos har det vært lenge – men helt på tampen av 2008 og inngangen til 2009 rekker vi tunge til alt som heter “fredelig jul” og en “deilig jord” da det bryter ut krig i midt-østen. Jeg forsvarer ikke våpenangrep som rammer sivile, uansett hvilken side at grensen de kommer fra, men jeg fortviler sterkt over måten Israel får fortsette å overkjøre palestinerne i Gaza. Vi har i mange år stått å sett på Israels okkupasjon av palestinsk landområde uten å gjøre annet enn å mumle noen halvhjertede protester. 2009 kan, og bør, være året der dette endres. 2009 bør være året der menneskene i midt-østen, på tvers av landegrenser, får føle rettferdighet og nestekjærlighet. 2009 bør være året der Israels okkupasjon av palestinsk landområde opphører, hvor det blir utarbeidet en slags enighet mellom de to landene og hvor folk kan leve uten frykt for å ikke ha et hus å komme hjem til når dagen er omme. 

2009 bør også være året der klimaendringene blir tatt på alvor. Det har på tross av flere klimakonferanser og store ord, ikke skjedd stort innen bekjempelse av klimaproblemene. Vi må, hver og én, ta ansvar. Det nytter ikke at vi står og venter på at noen andre skal ta hånd om problemene. Desverre er det ikke sannhet i utrykket “det løser seg alltid”. For at et problem skal løse seg er det nødvendig at noen faktisk løser det. Vi ser at isbreene smelter, vi ser kildene til drikkevann forsvinne, vi ser ekstremvær og andre katastrofer herje, og det værste er: vi har en løsning, men den er for krevende til at vi orker å gjøre noe med det. Dette er året der vi kan gjøre de endringene som må til.

2009 kan være året der vi våger å gjøre nye valg, gå nye veier. 2009 kan rett og slett utgjøre en forskjell – og spørsmålet burde ikke være om vi tørr, men om vi rett og slett har råd til å la være…

 

Her følger en kort liste av hendelser som skjedde i løpet av 2008 (som ikke er nevnt i teksten over), bare sånn i tilfelle dere har glemt dem…:
- OL ble arrangert i Beijing
- Meryl Streep og Pierce Brosnan sang ABBA-sanger til hverandre på kinolerretet (Mamma Mia)
- Kjønnsnøytral ekteskapslov ble vedtatt i Stortinget
- Island gikk konkurs
- Fritzl-saken ble avdekket
- Åslaug Haga gikk av som statsråd og SP-leder
- En større oljelekkasje skjedde på Statfjordfeltet
- Den 80. Oscarutdelingen ble arrangert
- Kriminalisering av horekunder ble vedtatt i Stortinget
- samt evig mange stormer, ekstremvær, opptøyere og prisutdelinger…

Og ja: jeg er fullt klar over at jeg har utelatt mange viktige hendelser – flere som er langt viktigere enn at Mamma Mia gikk på kino – men de kan jo kanskje dere komme med i evt. kommentarer

GODT NYTT ÅR!

homofiles rett til adopsjon…

Jeg ble helt forferda her forleden dag.
Jeg kom med båt fra by’n og skulle bli henta av pappa på kaia.
Han hadde tydeligvis glemt meg ut, og uten strøm på mobilen, satte jeg meg på venterommet for å vente og se om han omsider ville dukke opp. Siden jeg satt der og kjeda meg så jeg meg litt rundt, og fikk øye på en gjenglemt skolebok. Det var en naturfagsbok for 8.klasse, tydeligvis ganske ny – det var hvertfall ikke den naturfagsboken jeg hadde da jeg gikk på
ungdomsskolen på Finnøy. Jeg begynte å bla i boka, og ble
positivt overrasket.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var alt som handlet om sex og samliv, og alt det som fulgte med det, innsnevret til et kapittel. Dette var alltid det kapitlet som ble gjennomgått raskest – gjerne med en litt flau og sjenert lærer. Nå var dette kapitlet blitt til tre kapitler, og betraktelig mye bedre enn det ene vi hadde. 

Men så kom det selvfølgelig; avsnittet om homofili. Det dystre bildet med
en ensom gutt i svarthvitt var fjernet og erstattet med et pride-flagg, men avsnittet var fremdeles like kort, og hadde et stort kulepunkt som jeg mener regelrett er faktafeil. Kulepunktet var nemlig følgende:

•  homofile fikk i 2002 rett til å adoptere barn

Jeg kjente at det boblet inni meg, jeg ble så kraftig provosert. Jeg visste jo at homofile ikke har rett til å adoptere barn, det er jo et av de største diskusjonspunktene når det gjelder den nye ekteskapsloven. Aksjonen “mor, far og barn” er jo også stiftet på dette grunnleggende punktet, og de har jo stadig aksjoner – til og med en i Oslo nå denne helgen. Hva var dette for noe? De kunne jo ikke lære ungdomsskoleelevene så grunnleggende feil. 

Det kvernet hardt bak i hodet på meg, før det plutselig gikk opp et lys for meg. 2002! Det var da homofile, dersom de hadde inngått partnerskap, fikk lov til å adoptere stebarna sine dersom barnas foreldre ga sitt samtykke. Men det vil jo ikke si at alle homofile har rett til å adoptere. Dette er fremdeles kraftig feilinformasjon, og helt uakseptabelt. Skulle de først ha med det punktet, så skulle de ha skrevet det slik det virkelig er! 

 

Men punktet fremhevet også en annen ting jeg synes er helt usmakelig med hele debatten. Nemlig det at noen har “rett til å adoptere”. Ingen, INGEN, absolutt ingen, burde ha rett til å adoptere barn. Ikke misforstå, jeg er ikke mot at noen får lov til det, men jeg mener at det er helt feil å si at en skal ha rett til å gjøre det. Ingen har rett til å ha barn, men noen er så heldige at de har privilegiet av det.

- Foreldre har ikke rett til å ha barn, men barna har rett til å ha foreldre!  

“Jesus” og jeg er enige:

Den nå tidligere barne- og likestillingsministeren Manuela Ramin-Osmundsen har blitt mye omtalt i mediene den siste uken fordi hun ansatte en bekjent, Ida Hjort Kraby, som barneombud. Hun benektet først at hun hadde personlig kjennskap til Kraby, men etterhvert kom det fram at de hadde møtt hverandre ved flere anledninger. Ramin-Osmundsen skal også indirekte ha oppfordret Ida Hjort Kraby til å søke på nytt  at hun trakk den første søknaden sin. Etter mye oppstuss, møter og pressekonferanser ble det til at både Manuela Ramin-Osmundsen trakk seg fra sin ministerpost og at Ida Hjort Kraby frasa seg stillingen som barneombud.   

At Ramin-Osmundsen burde taklet saken litt bedre, og ikke lagt skjul på at hun kjente Kraby fra før er en ting. At de andre søknadene som hadde kommet inn hadde blitt gjennomgått litt bedre er litt viktigere.Det jeg synes er helt utrolig i denne saken er at det viser så utrolig godt forskjellen på hva som tålereres fra en kvinne i forhold til en mann. Det er ikke akkurat et ukjent fenomen at menn ofte ansetter bekjente av seg. Men når en kvinne gjør det samme er det helt uakseptabelt, hun er jo inhabil. Kanskje blir det ekstra oppstuss i denne saken når Manuela ansetter en “venninne” i stedet for den som var innstilt som nr.2 på listen, nemlig Reidar Hjermann, som jo er en mann. Tidligere barneombud Trond Viggo Torgersen sier akkurat det samme til NRK. Han forteller om at han i sin tid ble oppfordret til å søke på stillingen av daværende forbruker- og administrasjonsminister Einfrid Halvorsen. Han visste ikke engang om utlysningen av stillingen. Likevel har det aldri vært noe oppstuss rundt hans rolle som barneombud i perioden 89-95. (Enkelte har til og med omtalt han som Jesus***)Jeg mener det ganske enkelt ikke finnes tvil om at saken hadde sett helt anderledes ut dersom Manula Ramin-Osmundsen hadde vært mann. At hun må gi fra seg jobben sin, som hun trives i og som hun er dyktig i, fordi hun har gjort noe som strider mot de normene kvinner skal leve under, synes jeg er hårreisende. Så er det jo litt treffende at det er akkurat likestillingsministeren som får lide en sånn skjebne. Likestilling? Nei – den har vi ikke sett!              

  ***angående Trond Viggo Torgersen og sammenligningen med Jesus: Trond Viggo var barneombud da jeg og broren min var små. Og en gang han var på tv sier mamma til Kristoffer: “Se, der er mannen som passer på at alle barn har det bra” og Kristoffer spør følgelig det opplagte spørsmålet: “er det Jesus?”.

LIARLIAR

Amerikanerne kan dette med løgnere – både på film og i virkeligheten. En kunne jo håpe på at også den amerikanske presidenten, George W. Bush, også hadde hatt en sønn som brukte bursdagsønsket sitt på å ønske at faren ikke kunne lyve i 24 timer. Resultatet av det hadde vel ganske sikkert vært at George, innen de 24 timene hadde gått, hadde stått på trappa foran det hvite hus med flytteeskene under armen. Dessverre har vår kjære Bush sikret seg å unngå dette – ganske enkelt – med å slå seg til ro med to døtre i stedet.  Men det er jo lov å drømme…

Jeg ser for meg alt en kunne spurt den amerikanske presidenten om – som han hadde vært nødt til å svare sant på.
- er det sant at du bare ble president fordi du fikk dine drømmer som sirkusartist knust?
- har du egentlig skiftet sokker i dag?
- er du egentlig et romvesen som er kommet hit for å ødelegge planeten vår?
Det som kanskje ikke er like festlig – men som er mye viktigere – er vel å spørre hva som egentlig var grunnen til krigen i Irak.

For i følge en studie som er gjort av det amerikanske ”Center of Public Integrity” har Bush og kompani lagt fram 935 falske påstander om sikkerhetstrusselen som Saddam Hussein utgjorde. Det er selveste George selv som har kommet med flest av løgnene. Hele 244 ganger har han kommet med falske opplysninger om Iraks angivelige masseødeleggelsesvåpen og om Husseins kontakt med Al-Qa’ida.  Jeg lurer på hvor mange ganger han har øvd foran speilet for å kunne fremføre alle disse frasene i et noenlunde seriøst og normalt toneleie…og hvor lang nese han hadde hatt dersom han hadde lidd samme skjebne som Pinocchio…  

 
Det er heldigvis flere som har innsett løgnene til Bush – og han er den minst likte amerikanske presidenten etter 2.verdenskrig.

Så får vi håpe neste president blir bedre – enten det blir Fru Clinton, Obama, Edwards, Guiliani, Huckabee, McCain eller Romney…eller noen andre for den saks skyld…

SVs politikk

Det er flere rundt omkring i Norge som de siste dagene har revet seg i håret, bannet, og til og med kanskje grått litt over regjeringens vedtak om å sende flere soldater til Afhanistan. At en trekker en løsning med å sende flere soldater, når en ser stadig tydeligere at løsningen ikke kan løses millitært, er dumt og ikke minst primitivt. En må se andre løsninger – og bør heller trekke ut de soldatene vi allerede har der i stedet for å sende nye nedover…
Men dette er det nok av andre folk som har skrevet om de siste dagene, og jeg vil heller presentere en modell av SV og SVs politikk følges.

Denne modellen viser at SVs politikk først og fremst gjenspeiler den aktive medlemsmassen. Det er de som arbeider med politikken (både i arbeidstid og fritid), som reiser på møter og som rett og slett utarbeider denne politikken. Det er også disse medlemmene som følger SVs politikk og som følger med på hva resten av organisasjonen mener.
Den viser også at det finnes noen som stikker innom medlemsmøtene av og til som kan skille seg litt ut fra hoveddelen, men som hvertfall har litt kontakt med de andre medlemmene og den vedtatte politikken.
På høyre side av modellen derimot ser vi en liten gruppe som faktisk ikke engang har kontakt med resten av organisasjonen – men som skummelt nok er de som representerer SVs politikk i regjeringen. Det er disse som kan si ting som “Hele SV står bak beslutningen om å sende soldater til Afghanistan” litt sånn allá fru Halvorsen… så har du noen som står (eller hvertfall prøver å stå) med ett bein i begge leirer, og som virkelig gjør en innsats for at SV i regjering skal vise den politikken som er vedtatt i partiet, selv om det betyr å ikke bli så veldig populær hos sjefen sjøl.

Vil bare takke Hallgeir Langeland for innsatsen

Jeg hadde en plan…

Jeg hadde en plan om at denne bloggen skulle oppdateres hyppig i løpet av valgkampen og høsten. Den planen har, som så mange andre planer, feilet kraftig.
Andre planer som har gått samme veien er at jeg skulle bli dyrlege, gjøre ferdig naturforvaltningslinja, flytte sammen med broren min denne høsten, være utrolig økonomisk osv…ingen av disse planene ble noe av men jeg skal ikke klage på erstatningene. Jeg går nå allmennfaglig påbygg med samfunnsfag i stedet for naturforvaltning, jeg aner ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor – kanskje liten??, jeg har vært i New York og jeg bor sammen med ei av verdens koseligste jenter på byhaugen her i stavanger.

Jeg vil likevel legge en ny plan, hvertfall håper jeg på, at jeg skal klare å oppdatere her litt innimellom. I og med at jeg faktisk har gått av som fylkessekretær for Rogaland SU så har jeg faktisk litt bedre tid også, bortsett fra at jeg har lagt andre planer om å gjøre en større innsats på skolen og i SV

Får håpe ikke alle disse planene går i vasken de og…

“Vil du ha et kyss?”

Det har de to siste dagene vært store oppslag om Jens Stoltenberg som fikk dette spørsmålet av Siv Jensen under en debatt på Universitetet i Kristiansand mandag.

For meg er det ikke noe nytt at FRP ikke akkurat er ramme når det gjelder bruk av hersketeknikker – men det fikk meg til å heve litt på øyenbrynene og tenke litt. Bruk av hersketeknikker i debatter er en evig diskusjon i SU: – er det greit å bruke hersketeknikker dersom noen andre bruker det mot deg osv.

Selv mener jeg at hersketeknikker er en så stygg måte å “herse” med folk på. Det er en metode som setter personen det blir brukt mot på så totalt bar bakke og uten kontroll, at det burde være helt uaktuelt å bruke det. Det er rett og slett sleipt, det er dårlig “debattånd” og gjør ikke debattanten til en flink debattant. Nei, jeg er ikke perfekt jeg heller – og har flere ganger, desverre, brukt hersketeknikker. Men jeg mener en skal absolutt styre unna dem hvis man klarer det – en skal absolutt ikke bruke det bevisst.

- men nå handler ikke dette om hva jeg mener om hersketeknikker heller egentlig…

Det som er greia er at jeg i dag på TV plutselig fikk høre at Siv Jensen ikke kunne bruke hersketeknikker fordi hun var kvinne. Hun fikk beskjed om at hun ikke passet inn – hun måtte skjerpe seg – for hun var alt for høylytt og “macho” til å være en passende kvinne. Og da skal jeg – faktisk – forsvare Siv Jensen.

For hvem er det som har rett til å si at du ikke er en “passende” kvinne hvis du snakker litt høyt eller tar mer plass enn hva som er forventa av deg? Og hvorfor er det ikke forventa at kvinner skal ta mer plass? Hvorfor møter menn helt andre holdninger dersom de gjør noe lignende. Hadde Jens sagt det samme til Siv hadde det helt sikkert ikke blitt noen stor oppstandelse av den grunn. For menn må jo få lov til å være brautende, plasskrevende og ikke minst sexistiske og moralsk urimelige.

Jeg tenker faktisk jeg ikke skal si noe mer… men heller anbefale dere disse bloggpostene:

•  ”Menn må få lov til å være sexistiske og moralsk urimelige” -av Gabriel Steinsbekk
• “Det er vi som blir utsatt for mest faenskap” – av Gina Barstad
• “Urovekkende” – av Thore Wiig Andersen
• “Det heter “å kjønne”. Skjønner’u?” – av Audun Herning

Så kanskje jeg heller skriver litt mer om kjønnsrollemønster en annen gang…

skjønner ingenting jeg…

Jeg hadde virkelig tenkt å oppdatere litt her i sommer – men så gikk det ikke helt sånn likevel. Men i motsetning til hvordan det ofte har vært, hvor jeg ikke har funnet noe å skrive om, så har det nå vært for mye å skrive om – på punkter og saker som jeg bare blir alt for sint over.
Det blir for tiden sagt så mye horribelt om hvem som skal få stemme, om hvordan kvinner skal være, om felles ekteskapslov og så videre… Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan en kan mene at folk må gå gjennom en “norsktest” for å vise at du er “norsk nok” til å stemme, at kvinner er skapt kun med tanke for hjem og kjøkken, at kvinner er tjukke hvis de veier over 45 kilo eller at felles ekteskapslov kan føre til at “unger blir ledet inn i homofil fristelse” av sine foreldre.

Og en annen ting jeg heller ikke skjønner bæret av er at ved å gi stemmerett til 16åringer innskrenkes vistnok demokratiet… Hvordan innskrenker en demokratiet ved å gi flere folk stemmerett??

04.07.07

Det er i dag:
- dronning Sonjas 70-årsdag, Stavanger by er snudd på hodet (til og med Hallgeir har vært på middag).
- 3 dager igjen til Live Earth konsertene – som skal samle inn penger og sette fokus på klimaproblemet. 
- 17 dager igjen til den siste Harry Potter boka kommer ut
- 27 dager til sommerleir – tidenes sommeridyll.
- 35 dager til jeg skal flytte til ny leilighet på byghaugen.

og det er to dager til jeg stikker til Trondheim… 

Frustrert!

Mens andre skriver om busser som har sommerruter og dermed kutter ned på avganger , skal jeg skrive om noe helt annet men som likevel er litt i samme gata…nemlig båter, tunnel og den slags tull.

Jeg sitter nemlig akkurat nå, temmelig frustrert, på den lille perla i Ryfylke hvor mine foreldre bor.
Denne perla av en øy er et helt nydelig sted naturmessig – mye trær og utmark, fine strender – rett og slett ei lita perle. Det som er Fogns (ja, denne lille øya heter da altså Fogn) problem er at det er en ganske liten øy – også størrelsesmessig, men først og fremst befolkningsmessig. Det bor nemlig bare rundt 350 mennesker på Fogn. Og på grunn av så lite befolkning ses ikke Fogn på som noen prioritet når det gjelder veier og samferdsel.
Greit nok – vi klarer oss med
grusvei rundt halve øya – ikke noe problem. Det somer et større problem er at hurtigbåtene (ryfylkes svar på buss) til Fogn blir nedprioritert.

Jeg sitter her i dag, på Fogn, fordi jeg passer sauene og bikkja til foreldrene mine mens
de er på ferie. Når vi i styret i Rogaland SU da har funnet ut at vi må ta et kjappt møte
i dag, starter problemene. Båtruta blei sjekka – jeg kunne være i stavanger ti over fire, møtetiden var dermed satt. Når jeg da i dag skulle sjekke når jeg kan komme meg tilbake til Fogn igjen var det større problemer. Det går to båter – en klokka fem, altså 50 minutter etter at jeg har ankommet stavanger, – og en klokka ti på halv ti, omtrent tre og en halv time etter at møtet er slutt – forutsatt at møtet varer i to timer.

En ting er at jeg da har alt for mange timer i by’n hvor jeg ikke aner hva jeg skal ta meg til – det er søndag, alt er stengt, men en annen ting er at jeg faktisk har ansvaret for nærmere 50 sauer og ei bikkje – og å overlate dem til seg selv fra 3 til 11 er lite fristende (da først og fremst bikkja). Det værste med det hele er at dette ikke er et engangstilfelle – eller kun gjelder søndager. Fognabuer har lenge hatt problemer med å komme seg til og fra øya. Fram til for ikke lenge siden gikk siste båten hjem fra Stavanger klokka 5 på lørdagen – da skal det ikke nevnes at båtene andre veien er minst like dårlige. Folk som har jobb noe annet sted enn på Fogn, en vesentlig del av befolkningen, har store problemer med å rekke jobb – og å komme seg hjem igjen. De må ofte skaffe seg hybel i by’n for å klare det – noe som er en belastning både for økonomien og for familielivet.
Nå skal alt imidlertid bli reneste idyll, for Finnøy i hvertfall – og Talgje. Finnfast kommer!

Finnfast er en tunnel som er under bygging akkuratt nå, og som når den er ferdig kommer til å knytte Finnøy og Talgje (to andre øyer) sammen med Rennesøy og resten av fastlandet. Jeg har vært mot denne tunnelen av flere grunner. En ting er at den oppfordrer til mer bil – men samtidig gjør den det jo mulig med buss da. Eneste problemet er at jeg tviler på at det er så mange som gidder å ta buss i to timer for å komme til stavanger når de kan kjøre dit selv på en time. En annen ting er jo at jeg liker båt – båt er koselig – tunnel er ikke. Jeg mener at tunnelen ødelegger noe av det som er så koselig med denne lille øy-kommunen. Jeg mener heller at det må satses mer på båt, men da en litt mer miljøvennlig utgave av den som freser rundt her i dag. Men hovedgrunnen til at jeg er mot denne tunnelbygginga er ganske enkelt at de båtene som går til Fogn er de samme båtene som går til Talgje og Finnøy. Så når tunnelen kommer, vil de allerede sjeldne avgangene til og fra Fogn bli enda sjeldnere. Noe som vil gjøre livet til Fognarevene (lokalt navn på innbyggerne på Fogn) adskillig surere. Da kan politikere sitte på så mange møter de bare vil og diskutere hvordan de skal lokke til seg nye innbyggere. Kanskje vi heller skal tenke litt på hvordan vi skal holde på de vi allerede har?

Resultat av båtproblemet mitt i dag?? 
 - avlyst møte.