Frokost og usaklig argumentasjon

Her om dagen trappet jeg og Tale opp på Civitas (den liberale tankesmie) frokostmøte, som omhandlet ja-siden – hva som er galt med dem og hvordan målet om EU-innmelding kan nås.

Foruten meg, Tale, leder av Nei til EU; Heming Olaussen og en kar fra kystpartiet, var det et imponerende oppmøte av fine dresser og dyre sko – flesteparten av dem tilhørende representanter fra NHO og lignende organisasjoner.

I panelet på dette møtet satt ingen ringere enn Trygve Nordby fra Europabevegelsen, Høyre-leder Erna Solberg, og tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet (også tidligere leder for Europabevegelsen) Sigurd Grytten.

Det ble sagt mye rart om ja-siden på dette møtet, men hovedkonklusjonen til møtedeltakerne ble vel at ja-siden hadde for saklige argumenter, og at de måtte lære av den usaklige argumentasjonsmåten til nei-sida. Dette synes jeg er litt morsomt, og litt vanvittig, i og med at det strengt tatt er ja-siden som har hatt rykte på seg for å fare med usakligheter, mens nei-siden har saklig oppbygde og gode argumenter. Jeg er selvfølgelig litt partisk, i og med at jeg er så overbevist tilhenger av den ene siden, men jeg mener likevel at det er et faktum at ja-siden har vært mer flåsete og usaklig enn nei-sida. Det var det forøvrig også en av ja-menneskene som innrømte under møtet også.

Ja-siden anklager også Nei-siden for konsekvent å drive med skremselspropaganda. Også dette mener jeg at i høyeste grad er latterlig, da det har vist seg gang på gang at argumentene deres faller gjennom. Ett eksempel på dette er argumentet fra kampen i 94 om at et nei-flertall ville sette norske arbeidsplasser i fare. Ja-siden argumenterte med at et nei til EU ville bety at 100 000 arbeidsplasser ville forsvinne. Gjennom de seksten årene som har gått siden 94 har vi likevel sett at arbeidsledigheten i Norge konsekvent har vært vesentlig lavere enn i EU-landene. Særlig har vi sett dette de siste årene. Vi kan bare se på vår gode nabo Sverige; der er arbeidsledigheten oppe i 9,4%, mens den i Norge er på 3,2% (tall fra februar – Stastistisk sentralbyrå, Norge og Sverige). Til og med svenskene sier at ” Det är i Norge jobben finns”.

Et annet argument som ikke har holdt vann var at et nei til EU ville føre til en varig økonomisk nedtur for Norge, med stadig synkende investeringer. Dette har jo også vist seg å være en feilslått spådom. Etter 94 skøyt faktisk investeringene i været – og vi har jo også sett nå de siste åra at norsk økonomi går betraktelig bedre enn i andre europeiske land.

Det største trusselargumentet til ja-siden er imidlertid argumentet om at EØS-avtalen vil bli ødelagt eller verdiløs når de andre nordiske landene er med i EU, men ikke Norge. Dette har også vist seg å ikke stemme. EØS-avtalen er like virksom som aldri før, og EU-kommisjonens EØS-sjef, Lars-Olof Hollner, uttalte senest i februar at EU er strålende fornøyde med avtalen. Og skulle det nå en gang være sånn at EØS-avtalen skulle ryke (noe jeg ikke akkurat ville synes at var leit), så ville det aldri være aktuelt for EU å slutte og handle med Norge (også dette fra Lars-Olof Hollner).

Jeg synes ja-siden skal ta seg en bolle. Og for all del – de må bare fortsette med samme argumentasjonen, da blir det desto lettere for oss å knuse dem i fremtiden også.

Peace out!

Dette blogginnlegget er forresten også postet på Ungdom mot EUs blogg, Sjette etasje med heis, som jeg selvfølgelig synes alle bør følge. Der blir det lagt ut bloggposter om mye rart – alt fra saker vi følger til dissing av ja-siden, og selvfølgelig en del om det som skjer i Ungdom mot EU.

Gratulerer med dagen!

Det er åttende mars i dag. Det er internasjonal kvinnedag. Jeg skal gå i tog.

Koffert-trøbbel

Jeg sitter nå i sofaen min og forbanner meg selv for at jeg ikke har kjøpt den kofferten jeg har tenkt på i mange år. Jeg skal nemlig til Roma og har brukt de sene nattetimer, der jeg selvfølgelig egentlig burde sovet, til å pakke tingene mine. Problemet er at jeg har to kofferter – der den ene er gigantisk og den andre bitteliten. En mellomting hadde vært fint. Jeg har en bag i mellomstørrelse, men hver gang jeg pakker i bag når jeg skal fly angrer jeg som ei bikkje i etterkant. Jeg vet ikke om du noen gang har sett flyplassfolka håndtere bagasje – men jeg kan hvertfall garantere at det ikke er pent. Det er om å gjøre å kaste høyest og lengst og egentlig bare mishandle bagasjen mest mulig. Så en koffert i hardplast er ikke å forakte dersom en skulle være litt glad i tingene sine.

Men nå får jeg vel snart rusle meg bortover mot Oslo S og flytoget. Mamma er stressa for at jeg ikke skal rekke det, og at hun da må reise alene. Men det er ikke en gang en ørliten sjanse for at jeg lar en tur til Roma forsvinne rett under nesa på meg. Dette har jeg gleda meg til lenge. Dessuten er det faktisk sånn at fjorten grader og regn høres direkte forlokkende ut i forhold til det været som er her for tiden.

Så da stikker jeg. Snakkes!

Kake for fred (også kalt kake på fredag)

På min fantastiske arbeidsplass i Storgata 32 har vi et par initiativrike mennesker som har satt i gang både vinlotteri og kakespising hver fredag – da kalt “kake på fredag”. Det eneste som ikke er så alt for positivt med det er at vi må ta igjen med å trene litt ekstra i helgene – men det er det absolutt verdt. Til nå har vi hatt brownies og to fantastiske ostekaker – det sier mye når det kommer fra meg som egentlig ikke liker ostekake. Denne fredagen er det min tur til å bake kake og jeg har mye press på meg. Jeg må nemlig bevise at også jenter av min generasjon kan bake – så jeg har grublet mang en time på hva slags kake jeg skal servere mine kolleger.

Til slutt har jeg endt på en kakeoppskrift jeg fikk av ei venninne for en del år siden. Eneste problemet er at det også er en del år siden jeg lagde den sist, så jeg er spent på utfallet. Blir den vellykket er den vel ca noe av det beste jeg vet – men blir den mislykka kommer jeg nok til å ødelegge kakebake-ryktet til alle 20-årige jenter en god stund fremover.

Kaken kommer forhåpentligvis til å se ca sånn ut når den er ferdig: bortsett fra at jeg i tillegg har sjokoladekrem på den da…for ja:
jeg er av den oppfatning at jo søtere og jo mer sjokolade, jo bedre.

Dersom en er interessert i oppskriften skal jeg til og med være så snill at jeg deler den:

6 eggehviter
2 ts. hvitvinseddik
4 dl. sukker
3-4 ss. kakao
1 ts. maizena

200gr. lys kokesjokolade
6 dl. kremfløte
+ bær til pynt

Stekes ved 160 grader i ca. en time

Skill eggene og visp hvitene til skum. Ha i hvitvinseddiken mens du visper. (Du skal kunne snu bollen over hodet uten at det er bevegelse i hviten)
Bland sammen det tørre. Tilsett det litt etter litt, men veldig forsiktig. Bruk helst en slikkepott til å vende det inn i eggehviten. Massen skal være smidig.

Ha deigen i langpanne, men ikke dra den helt ut i kantene da den sklir litt. Den skal være ca 2-3cm tykk. Stek på 160 grader i ca 1 time og avkjøl på rist.

Smelt sjokoladen i vannbad. Visp fløten lett og bland 1/3 av den i den smelta sjokoladen. Avkjøl.
Rør så de resterende 2/3 av kremen inn i sjokoladekremen og bre det hele over kaka rett før pynting. Pynt med bær – helst noe friskt, som f.eks rips og bringebær.

En kort oppsummering og litt til

Det har skjedd mye siden forrige gang jeg skreiv noe her. Det skulle vel egentlig bare mangle – utenom nyttårsposten fra 1.januar 2009 har jeg jo ikke skrevet noe siden 18.april 2008. Det er jo snart to år siden. Det pleier å skje litt på to år….

I juli 2008 pakket jeg koffertene og vinket farvel til vestlandet.  Jeg dro tilbake til fødestedet og ble student ved UiO.

Jeg startet en bachelorgrad i religion og politikk, noe som anbefales de aller fleste. Hadde litt starttrøbbel, men det velger jeg å tro at er noe de aller fleste har. Det er ikke barebare å begynne på universitetet og liksom skulle være voksen og ansvarlig og fikse alt selv – ikke en gang for ei som flytta hjemmefra da hun var femten år gammel.

Selv om jeg gledet meg til å flytte fra Stavanger til Oslo tok jeg likevel med meg en liten bit av oljebyen – skjønt ikledd trønderdrakt. Min kjære Bård droppet Stavanger og tok tredje året av videregående  i Oslo, og har vært en super kamerat og bofelle. Vi nøyt ti flotte måneder i en super leilighet med veranda og utsikt over Oslofjorden. Nå er imidlertid tiden i onkels flotte leilighet over, og utsikten består for det meste av parkeringsplass og betongvegger. Bofellen er forsåvidt også byttet ut; nå er det venninnekollektiv i hjertet av Oslo som gjelder.

Høsten 2009 var en smule turbulent, men med hjelp av krykker og gode venner gikk alt bra. Jeg fikk til og med B på eksamen.

Jula ble en ny opplevelse: Den ble, for første gang siden familien Stine og Bjørn Runestad flytta til Fogn i 1991, feiret et annet sted enn hjemme. Akkurat når det gjelder jul har jeg vært ganske konservativ og nektet å feire den ett annet sted, men i år ble det altså julefeiring

hos Onkel her i Oslo. Det var ikke bare stedet som var nytt, men også det faktum at det var 20 minusgrader, masse snø, scampi til julemiddag og rosa juletre.

Den største endringen var kanskje likevel det som skjedde 24.januar i år. Da søkte jeg permisjon fra studiene for å kunne tiltre som ny generalsekretær i Ungdom mot EU.  Så nå jobber jeg fulltid og litt til i sjette etasje i Storgata 32.  Livet mitt foregår nå altså stort sett på et område på ikke så alt for mange kvadratmeter. De faste holdepunktene er: hjemme (Storgata 37), kontoret (Storgata 32) og Luna Park (Badstugata 1).  Man vet det er ille når det å gå Karl Johansgate er eksotisk. Men jeg trives godt likevel. Og så er det jo fryktelig greit at alt jeg trenger er to minutter fra utgangsdøra.

Det var hovedtrekkene i hva som har skjedd siste to åra – så håper jeg at en siste endring blir at jeg klarer å fortsette bloggingen.

Snakkes da : )

Et godt nytt år?

Nå er det fryktelig lenge siden forrige oppdatering, og selv om jeg vet at jeg også tidligere har lovet hyppigere oppdateringer (samt at jeg også synes at nyttårsforsetter egentlig er noe stort tull), har jeg som et av mine mange mål å være flinkere til å oppdatere her i tiden som kommer. 2009 kan, og bør, være et år hvor det det skjer endringer – 2009 bør rett og slett gjøre en forskjell…

Det er flere grunner til at jeg sier dette. En ting er at det er valgkampsår. Vi skal igjen gjennom hektiske måneder, med massiv partiprogaganda, for så å legge en papirlapp i en boks, som så vil avgjøre hvem som skal styre landet vårt de neste fire årene. Jeg vet ikke hvor optimistisk jeg er foran dette valget – ikke bare er jeg født pessimist, men jeg har også brent meg etter forrige gang.

I 2005 hadde jeg virkelig troen på at alt skulle gå min/vår vei – og man kan si det gjorde det – vi kom i regjering. Og jeg feiret som alle andre, vi hadde klart det. Norge skulle få en ny kurs, SV skulle få sjansen til å styre skuta mot en ny havn. Det tok imidlertid ikke mange månedene før jeg innså at skuta krenget hardt mot styrbord, og var langt ute fra den kursen SVs partiprogramkomité hadde peilet ut…Jeg hadde nok håpet på for mye da SV kom i regjering. Jeg skjønner at SV har jobbet godt, at de har gjort “hva de kunne”, og at det mye mulig hadde vært enda værre dersom SV ikke hadde vært i regjering. Likevel har det vært mange nederlag i løpet av kort tid. Jeg kan nevne noen: Mongstad, soldater til Afghanistan, oljeleting i Barentshavet, instramming av asylpolitikken, kjøp av amerikanske jagerfly og ikke minst EUs tjenestedirektiv. Noen vil si at SV gjorde sitt beste, de kjempet men tapte – OG: de tok dissens. Hvertfall i noen av sakene. Men hva betyr en dissens? Hvis du spør meg? Ingenting! Jeg er en av de som mener at SV har funnet seg i for mye, og at de, selv om de ikke vil stå inne for det, har vært med på å gjennomføre disse tingene. De er med i regjering og må – faktisk – stå inne for det. Det holder ikke å ta ut en dissens. Desverre, kan man jo kanskje tilføye, det hadde tross alt vært mye enklere på det viset.Jeg er ikke fullt så naiv denne gangen. Jeg skjønner at valgkampsløfter ikke er noe man kan stole på og at man skal ta partiprogrammet med en klype salt. Like fullt er det utrolig viktig å gjøre et bevisst valg. Det er et ansvar vi har. Det sies ofte at landets skjebne ligger i politikerenes hender, men det ligger i våre, velgernes, hender først. Det er vi som skal velge hvem som skal styre skuta – og selv om politikerne ikke følger helt den linja vi kunne foretrukket er vi med på å peile ut kursen. Vi må bare være bevviste på hva de forskjellige partiene mener, og vi må klare å skille mellom dem. Det er vesentlig at en ser forskjell på Arbeiderpartiet og SV – om ikke annet bør en hvertfall ha lært såpass i løpet av de fire forhenværende årene. 

2009 blir også året der USA forhåpentligvis endrer kurs. I høst ble det valgt ny president, Mr. Barack Obama. Dette valget har for mange vært beviset på at endring er mulig, og mange har stor tro på at han vil føre USA inn i en ny tid. Han er den første “ikke-hvite” presidenten i USA, og selv om det er bra at en endelig har kommet så langt, håper jeg inderlig at Obama kan huskes for mer en hudfargen sin. Jeg håper at han utmerker seg og viser forståelse, innsikt, besluttsomhet og ikke minst medmenneskelighet både i innenrikspolitikken og (kanskje særlig) i utenrikspolitikken. Noe som jeg mener har vært mer eller mindre fraværende under styret til George W. Bush. 

Jeg håper også at 2009 kan bli et år der verdens befolkning kan vise litt mer medmenneskelighet på tvers av landegrenser. Jeg må imidlertid si at vi foreløpig har startet fryktelig dårlig. 2009 startet med en “ny” krig. Uroligheter og kaos har det vært lenge – men helt på tampen av 2008 og inngangen til 2009 rekker vi tunge til alt som heter “fredelig jul” og en “deilig jord” da det bryter ut krig i midt-østen. Jeg forsvarer ikke våpenangrep som rammer sivile, uansett hvilken side at grensen de kommer fra, men jeg fortviler sterkt over måten Israel får fortsette å overkjøre palestinerne i Gaza. Vi har i mange år stått å sett på Israels okkupasjon av palestinsk landområde uten å gjøre annet enn å mumle noen halvhjertede protester. 2009 kan, og bør, være året der dette endres. 2009 bør være året der menneskene i midt-østen, på tvers av landegrenser, får føle rettferdighet og nestekjærlighet. 2009 bør være året der Israels okkupasjon av palestinsk landområde opphører, hvor det blir utarbeidet en slags enighet mellom de to landene og hvor folk kan leve uten frykt for å ikke ha et hus å komme hjem til når dagen er omme. 

2009 bør også være året der klimaendringene blir tatt på alvor. Det har på tross av flere klimakonferanser og store ord, ikke skjedd stort innen bekjempelse av klimaproblemene. Vi må, hver og én, ta ansvar. Det nytter ikke at vi står og venter på at noen andre skal ta hånd om problemene. Desverre er det ikke sannhet i utrykket “det løser seg alltid”. For at et problem skal løse seg er det nødvendig at noen faktisk løser det. Vi ser at isbreene smelter, vi ser kildene til drikkevann forsvinne, vi ser ekstremvær og andre katastrofer herje, og det værste er: vi har en løsning, men den er for krevende til at vi orker å gjøre noe med det. Dette er året der vi kan gjøre de endringene som må til.

2009 kan være året der vi våger å gjøre nye valg, gå nye veier. 2009 kan rett og slett utgjøre en forskjell – og spørsmålet burde ikke være om vi tørr, men om vi rett og slett har råd til å la være…

 

Her følger en kort liste av hendelser som skjedde i løpet av 2008 (som ikke er nevnt i teksten over), bare sånn i tilfelle dere har glemt dem…:
- OL ble arrangert i Beijing
- Meryl Streep og Pierce Brosnan sang ABBA-sanger til hverandre på kinolerretet (Mamma Mia)
- Kjønnsnøytral ekteskapslov ble vedtatt i Stortinget
- Island gikk konkurs
- Fritzl-saken ble avdekket
- Åslaug Haga gikk av som statsråd og SP-leder
- En større oljelekkasje skjedde på Statfjordfeltet
- Den 80. Oscarutdelingen ble arrangert
- Kriminalisering av horekunder ble vedtatt i Stortinget
- samt evig mange stormer, ekstremvær, opptøyere og prisutdelinger…

Og ja: jeg er fullt klar over at jeg har utelatt mange viktige hendelser – flere som er langt viktigere enn at Mamma Mia gikk på kino – men de kan jo kanskje dere komme med i evt. kommentarer

GODT NYTT ÅR!

homofiles rett til adopsjon…

Jeg ble helt forferda her forleden dag.
Jeg kom med båt fra by’n og skulle bli henta av pappa på kaia.
Han hadde tydeligvis glemt meg ut, og uten strøm på mobilen, satte jeg meg på venterommet for å vente og se om han omsider ville dukke opp. Siden jeg satt der og kjeda meg så jeg meg litt rundt, og fikk øye på en gjenglemt skolebok. Det var en naturfagsbok for 8.klasse, tydeligvis ganske ny – det var hvertfall ikke den naturfagsboken jeg hadde da jeg gikk på
ungdomsskolen på Finnøy. Jeg begynte å bla i boka, og ble
positivt overrasket.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var alt som handlet om sex og samliv, og alt det som fulgte med det, innsnevret til et kapittel. Dette var alltid det kapitlet som ble gjennomgått raskest – gjerne med en litt flau og sjenert lærer. Nå var dette kapitlet blitt til tre kapitler, og betraktelig mye bedre enn det ene vi hadde. 

Men så kom det selvfølgelig; avsnittet om homofili. Det dystre bildet med
en ensom gutt i svarthvitt var fjernet og erstattet med et pride-flagg, men avsnittet var fremdeles like kort, og hadde et stort kulepunkt som jeg mener regelrett er faktafeil. Kulepunktet var nemlig følgende:

•  homofile fikk i 2002 rett til å adoptere barn

Jeg kjente at det boblet inni meg, jeg ble så kraftig provosert. Jeg visste jo at homofile ikke har rett til å adoptere barn, det er jo et av de største diskusjonspunktene når det gjelder den nye ekteskapsloven. Aksjonen “mor, far og barn” er jo også stiftet på dette grunnleggende punktet, og de har jo stadig aksjoner – til og med en i Oslo nå denne helgen. Hva var dette for noe? De kunne jo ikke lære ungdomsskoleelevene så grunnleggende feil. 

Det kvernet hardt bak i hodet på meg, før det plutselig gikk opp et lys for meg. 2002! Det var da homofile, dersom de hadde inngått partnerskap, fikk lov til å adoptere stebarna sine dersom barnas foreldre ga sitt samtykke. Men det vil jo ikke si at alle homofile har rett til å adoptere. Dette er fremdeles kraftig feilinformasjon, og helt uakseptabelt. Skulle de først ha med det punktet, så skulle de ha skrevet det slik det virkelig er! 

 

Men punktet fremhevet også en annen ting jeg synes er helt usmakelig med hele debatten. Nemlig det at noen har “rett til å adoptere”. Ingen, INGEN, absolutt ingen, burde ha rett til å adoptere barn. Ikke misforstå, jeg er ikke mot at noen får lov til det, men jeg mener at det er helt feil å si at en skal ha rett til å gjøre det. Ingen har rett til å ha barn, men noen er så heldige at de har privilegiet av det.

- Foreldre har ikke rett til å ha barn, men barna har rett til å ha foreldre!  

“Jesus” og jeg er enige:

Den nå tidligere barne- og likestillingsministeren Manuela Ramin-Osmundsen har blitt mye omtalt i mediene den siste uken fordi hun ansatte en bekjent, Ida Hjort Kraby, som barneombud. Hun benektet først at hun hadde personlig kjennskap til Kraby, men etterhvert kom det fram at de hadde møtt hverandre ved flere anledninger. Ramin-Osmundsen skal også indirekte ha oppfordret Ida Hjort Kraby til å søke på nytt  at hun trakk den første søknaden sin. Etter mye oppstuss, møter og pressekonferanser ble det til at både Manuela Ramin-Osmundsen trakk seg fra sin ministerpost og at Ida Hjort Kraby frasa seg stillingen som barneombud.   

At Ramin-Osmundsen burde taklet saken litt bedre, og ikke lagt skjul på at hun kjente Kraby fra før er en ting. At de andre søknadene som hadde kommet inn hadde blitt gjennomgått litt bedre er litt viktigere.Det jeg synes er helt utrolig i denne saken er at det viser så utrolig godt forskjellen på hva som tålereres fra en kvinne i forhold til en mann. Det er ikke akkurat et ukjent fenomen at menn ofte ansetter bekjente av seg. Men når en kvinne gjør det samme er det helt uakseptabelt, hun er jo inhabil. Kanskje blir det ekstra oppstuss i denne saken når Manuela ansetter en “venninne” i stedet for den som var innstilt som nr.2 på listen, nemlig Reidar Hjermann, som jo er en mann. Tidligere barneombud Trond Viggo Torgersen sier akkurat det samme til NRK. Han forteller om at han i sin tid ble oppfordret til å søke på stillingen av daværende forbruker- og administrasjonsminister Einfrid Halvorsen. Han visste ikke engang om utlysningen av stillingen. Likevel har det aldri vært noe oppstuss rundt hans rolle som barneombud i perioden 89-95. (Enkelte har til og med omtalt han som Jesus***)Jeg mener det ganske enkelt ikke finnes tvil om at saken hadde sett helt anderledes ut dersom Manula Ramin-Osmundsen hadde vært mann. At hun må gi fra seg jobben sin, som hun trives i og som hun er dyktig i, fordi hun har gjort noe som strider mot de normene kvinner skal leve under, synes jeg er hårreisende. Så er det jo litt treffende at det er akkurat likestillingsministeren som får lide en sånn skjebne. Likestilling? Nei – den har vi ikke sett!              

  ***angående Trond Viggo Torgersen og sammenligningen med Jesus: Trond Viggo var barneombud da jeg og broren min var små. Og en gang han var på tv sier mamma til Kristoffer: “Se, der er mannen som passer på at alle barn har det bra” og Kristoffer spør følgelig det opplagte spørsmålet: “er det Jesus?”.

LIARLIAR

Amerikanerne kan dette med løgnere – både på film og i virkeligheten. En kunne jo håpe på at også den amerikanske presidenten, George W. Bush, også hadde hatt en sønn som brukte bursdagsønsket sitt på å ønske at faren ikke kunne lyve i 24 timer. Resultatet av det hadde vel ganske sikkert vært at George, innen de 24 timene hadde gått, hadde stått på trappa foran det hvite hus med flytteeskene under armen. Dessverre har vår kjære Bush sikret seg å unngå dette – ganske enkelt – med å slå seg til ro med to døtre i stedet.  Men det er jo lov å drømme…

Jeg ser for meg alt en kunne spurt den amerikanske presidenten om – som han hadde vært nødt til å svare sant på.
- er det sant at du bare ble president fordi du fikk dine drømmer som sirkusartist knust?
- har du egentlig skiftet sokker i dag?
- er du egentlig et romvesen som er kommet hit for å ødelegge planeten vår?
Det som kanskje ikke er like festlig – men som er mye viktigere – er vel å spørre hva som egentlig var grunnen til krigen i Irak.

For i følge en studie som er gjort av det amerikanske ”Center of Public Integrity” har Bush og kompani lagt fram 935 falske påstander om sikkerhetstrusselen som Saddam Hussein utgjorde. Det er selveste George selv som har kommet med flest av løgnene. Hele 244 ganger har han kommet med falske opplysninger om Iraks angivelige masseødeleggelsesvåpen og om Husseins kontakt med Al-Qa’ida.  Jeg lurer på hvor mange ganger han har øvd foran speilet for å kunne fremføre alle disse frasene i et noenlunde seriøst og normalt toneleie…og hvor lang nese han hadde hatt dersom han hadde lidd samme skjebne som Pinocchio…  

 
Det er heldigvis flere som har innsett løgnene til Bush – og han er den minst likte amerikanske presidenten etter 2.verdenskrig.

Så får vi håpe neste president blir bedre – enten det blir Fru Clinton, Obama, Edwards, Guiliani, Huckabee, McCain eller Romney…eller noen andre for den saks skyld…

SVs politikk

Det er flere rundt omkring i Norge som de siste dagene har revet seg i håret, bannet, og til og med kanskje grått litt over regjeringens vedtak om å sende flere soldater til Afhanistan. At en trekker en løsning med å sende flere soldater, når en ser stadig tydeligere at løsningen ikke kan løses millitært, er dumt og ikke minst primitivt. En må se andre løsninger – og bør heller trekke ut de soldatene vi allerede har der i stedet for å sende nye nedover…
Men dette er det nok av andre folk som har skrevet om de siste dagene, og jeg vil heller presentere en modell av SV og SVs politikk følges.

Denne modellen viser at SVs politikk først og fremst gjenspeiler den aktive medlemsmassen. Det er de som arbeider med politikken (både i arbeidstid og fritid), som reiser på møter og som rett og slett utarbeider denne politikken. Det er også disse medlemmene som følger SVs politikk og som følger med på hva resten av organisasjonen mener.
Den viser også at det finnes noen som stikker innom medlemsmøtene av og til som kan skille seg litt ut fra hoveddelen, men som hvertfall har litt kontakt med de andre medlemmene og den vedtatte politikken.
På høyre side av modellen derimot ser vi en liten gruppe som faktisk ikke engang har kontakt med resten av organisasjonen – men som skummelt nok er de som representerer SVs politikk i regjeringen. Det er disse som kan si ting som “Hele SV står bak beslutningen om å sende soldater til Afghanistan” litt sånn allá fru Halvorsen… så har du noen som står (eller hvertfall prøver å stå) med ett bein i begge leirer, og som virkelig gjør en innsats for at SV i regjering skal vise den politikken som er vedtatt i partiet, selv om det betyr å ikke bli så veldig populær hos sjefen sjøl.

Vil bare takke Hallgeir Langeland for innsatsen