Mimring…

Dette er ikke ment som reklamering for Arbeiderpartiet, de har nemlig fremdeles ikke, etter iherdige forsøk, fått betale seg inn på bloggen min. Bloggen min og tankene mine er nemlig ikke til salgs. Men jeg flirer enda litt av denne fantastiske lille filmen – men hvem jeg egentlig ler av er jo en annen sak…

Raker meg ikke…

Det finnes hundrevis av organisasjoner hvor ungdom i dag kan engasjere seg, og de er stadig ute på gatene for å verve medlemmer. Du har helt sikkert møtt flere av dem selv når du har gått på Karl Johan i Oslo, Arnageren i Stavanger eller på Torgallmenningen i Bergen. Du har kanskje stått der selv og – med flyers og verveblokk i hånda. I så fall vet du hvor kjipt det kan være. Særlig om vinteren, det snør, du har feil sko, det kjennes som om øra snart faller av og du har ikke følelse igjen i fingrene.

Likevel står folk der. Snøen som smelter i nakken og de iskalde tærne teller ikke så mye når du oppdager nye fjes rundt møtebordet neste onsdag. At fingrene bare så vidt klarer å holde pennen stødig er litt av sjarmen når du skriver navnet ditt på den fulle verveblokken. At noen ser surt på deg og forteller deg at du tar feil når du prøver å rekke dem en løpeseddel betyr ikke så mye, så lenge det er noen andre som tar den i mot. At noen har en annen oppfatning av situasjonen enn deg skal respekteres. Du bør selvfølgelig for din egen – og din kampsaks – skyld prøve å overbevise vedkommende. Komme med alle de gode argumentene og vise at det er du som har rett. Kanskje går det – kanskje ikke. Likevel er det som er viktigst at personen er klar over situasjonen og har tatt et standpunkt. Det verste er å bli møtt av et likegyldig skuldertrekk og ordene ”det raker ikke meg” og ”jeg kan ikke gjøre noe med det, hvorfor skulle jeg bry meg?”.

For jo; det raker deg, det raker meg, det raker alle! For vi kan gjøre noe med det.

Det å uttale disse ordene er i mitt hode helt horribelt. ”Den som tier, samtykker” heter det. Med andre ord synes vi det er greit at 18 000 barn dør av sult hver dag (FNs tall), at vestens storhetsherrer avsetter andre lands demokratisk valgte regjeringer og setter inn militære regimer til sin egen fordel, at kvinner blir undertrykket, at homofili blir sett på som sykdom, for vi prøver ikke å gjøre noe med det.

Det kan nesten virke som om folk ikke vil se at de har makt til forandring. Og jeg kan forstå det; det er mye lettere å gjemme meg bak illusjonen om at det ikke er min skyld at verden er urettferdig. At jeg ikke har noen innflytelse og at jeg derfor kan leve med god samvittighet og bare tenke på det som angår meg direkte. Men sannheten er at vi har makt til forandring. Det kan være vanskelig, men det er mulig – gjennom vanlige folks engasjement. Og vårt beste våpen er å være mange.

Det var vanlige folk som engasjerte seg og fikk kjempet gjennom ”Nei” i EU-avstemningen i 94.
Det var vanlige folks engasjement som kjempet gjennom 8-timers arbeidsdag.
Det var vanlige folk som engasjerte seg og fikk satt en stopper for slaveriet i USA.

Forandringer er mulig – både i Norge og i resten av verden – bare vi engasjerer oss og sloss sammen!

– Så vær så snill: ikke nøl – gå ut, sloss for din(e) kampsak(er). Ditt engasjement er viktig, uvurderlig – du kan, og du gjør, en forskjell!