En beklagelse og en erklæring… (som egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre)

Jeg må først komme med en beklagelse – det er alt for lenge siden jeg har oppdatert bloggen. Jeg syns det å blogge er en morsom ting – men også krevende – og jeg har STOR respekt for de som virkelig får det til og som oppdaterer jevnlig. Nå er det sommerferie – jeg er en del ute og reiser – men jeg skal, når jeg har mulighet, prøve å oppdatere av og til. Så får vi se hvordan det går…

Nå vil jeg imidlertid bruke denne posten til mer enn å beklage meg. Jeg vil nemlig bruke den til å skryte av en mann jeg virkelig ser opp til. Det kan sies mye om denne mannen, noen vil si at det er mye negativt – selv mener jeg det meste er postitivt.Mannen er ingen ringere enn Rogalands kjære Hallgeir Langeland. 

                                                                                                                                                 

For uansett hvor uenig en kan være med Langeland, så kan en ikke nekte for at han har forstått en ting – det livet han lever som stortingspolitiker er ikke det livet den vanlige mannen i gata lever.

Det er nemlig en ting jeg har tenkt mye over – og kritisert:
De fleste politikere fronter seg selv som “mannen i gata”, men sannheten er at det er ytterst få av dem som faktisk klarer å leve etter disse ordene. Politikere, og folk ellers med høye posisjoner eller verv, skiller seg nemlig ganske så sterkt ut fra vanlige folk. Ikke bare har de (som regel i hvertfall) en temmelig høy lønning i forhold til gjennomsnittet, men de har også flere frynsegoder og andre tjenester som mannen i gata ikke har tilgang til. Dessuten har disse menneskene en viss kjendisfaktor som gjør at de blir behandlet på en helt annen måte enn hva “alminnelige” folk gjør.

Når politikere skal representere “folk flest” er det viktig at de forstår seg på det “dagligdagse” livet. Når en har sittet på Stortinget en stund er det klart at en ikke har helt forståelsen av hvordan det er å ikke sitte på tinget – hvordan det er å være en vanlig arbeider i en liten bygdekommune. Jeg mener derfor at en burde ha en maksgrense for hvor lenge en kan sitte på tinget – og den skal ikke være så høy – så kan en heller dra tilbake til tinget igjen etter å ha hatt en “vanlig” jobb noen år. En annen måte å løse problemet på er og gjøre som Hallgeir.

Hallgeir har nemlig en fin løsning – han har sommerjobb. Ikke hele sommeren, men noen dager, hvor han er utplassert i en eller annen bedrift. I år har han vært på Notura slakteriet på Forus (tidligere Gilde) og skjært kjøtt. Selv sier han at dette er en ting han velger å gjøre slik at han får “et innblikk i hverdagen til folk flest” og treffer på den måten “fagfolk som jobber med noe annet enn papirer på Stortinget”.

Dette er noe han har drevet med lenge. Tidligere har han blant annet vært utplassert på trelast-handel, på smelteverk og på sykehjem – og selv sier han at jobben på sykehjemmet var det tøffeste yrket. At han går denne veien og gjør en slik ting gjør at min respekt for denne mannen stiger flere hakk – og respekten var temmelig stor fra før. Dette er en politiker som etter mitt skjønn har virkelig forstått noe – og jeg håper flere politikere tar etter ham når det gjelder dette (og egentlig også i en god del andre saker).

Nei, det må jeg si – Hallgeir Langeland er virkelig en mann jeg ser opp til!

Ytringsfrihet

I Norge er vi heldige. Vi har ytringsfrihet – en rettighet innebærer friheten til å ha egne meninger. Her i Norge er ytringsfriheten sikra gjennom flere lover, erklæringer og konvensjoner som blir dratt fram med en gang noen truer den. Ytringsfriheten er vårt kjæreste barn – og ingen får lov til å ta den fra oss.

Men i andre land er ikke alle like heldige som oss. Folk blir drept dersom de ytrer sine meninger. Friheten til å si hva en mener finnes ikke for innbyggerne i disse landene. Så vi skal være glade. Vi skal sette pris på den friheten vi har. Og vi skal forsvare den.

Vi skal forsvare ytringsfriheten mot å bli misbrukt på den måten som blir gjort i dag.

For denne uken ble Tore Tvedt, grunnleggeren av den nynazistiske organisasjonen Vigrid, frifunnet for sin jødehets. I et intervju som sto på trykk i VG 14. Juli 2003 uttalte han blant annet at ”jødene er hovedfienden”, ”de har drept vårt folk”, ”de er ondskapsfulle mordere” og ”de er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut”.
For disse uttalelsene ble han tiltalt og dømt til 45 dagers fengsel med en prøvetid på to år, men da han anket dommen og saken nå ble tatt opp igjen til vurdering mente lagmannsretten at uttalelsene ikke var grove og ”kvalifisert krenkende” nok.

Advoktaten til Tore Tvedt er selvfølgelig fornøyd og mener at beslutningen lagmannsretten har kommet til er helt riktig.
- ”Dommen er viktig for ytringsfriheten i et demokratisk samfunn”.
Han mener at de eneste gangene bruk av straff er riktig er i tilfeller der ”det trues med vold eller fysiske overgrep”, og jubler for at lagmannsretten gir ytringene friere rammer.

Dette er på ingen måte riktig og for all del ikke en seier for ytringsfriheten – dette er et angrep på den!

Mimring…

Dette er ikke ment som reklamering for Arbeiderpartiet, de har nemlig fremdeles ikke, etter iherdige forsøk, fått betale seg inn på bloggen min. Bloggen min og tankene mine er nemlig ikke til salgs. Men jeg flirer enda litt av denne fantastiske lille filmen – men hvem jeg egentlig ler av er jo en annen sak…

Raker meg ikke…

Det finnes hundrevis av organisasjoner hvor ungdom i dag kan engasjere seg, og de er stadig ute på gatene for å verve medlemmer. Du har helt sikkert møtt flere av dem selv når du har gått på Karl Johan i Oslo, Arnageren i Stavanger eller på Torgallmenningen i Bergen. Du har kanskje stått der selv og – med flyers og verveblokk i hånda. I så fall vet du hvor kjipt det kan være. Særlig om vinteren, det snør, du har feil sko, det kjennes som om øra snart faller av og du har ikke følelse igjen i fingrene.

Likevel står folk der. Snøen som smelter i nakken og de iskalde tærne teller ikke så mye når du oppdager nye fjes rundt møtebordet neste onsdag. At fingrene bare så vidt klarer å holde pennen stødig er litt av sjarmen når du skriver navnet ditt på den fulle verveblokken. At noen ser surt på deg og forteller deg at du tar feil når du prøver å rekke dem en løpeseddel betyr ikke så mye, så lenge det er noen andre som tar den i mot. At noen har en annen oppfatning av situasjonen enn deg skal respekteres. Du bør selvfølgelig for din egen – og din kampsaks – skyld prøve å overbevise vedkommende. Komme med alle de gode argumentene og vise at det er du som har rett. Kanskje går det – kanskje ikke. Likevel er det som er viktigst at personen er klar over situasjonen og har tatt et standpunkt. Det verste er å bli møtt av et likegyldig skuldertrekk og ordene ”det raker ikke meg” og ”jeg kan ikke gjøre noe med det, hvorfor skulle jeg bry meg?”.

For jo; det raker deg, det raker meg, det raker alle! For vi kan gjøre noe med det.

Det å uttale disse ordene er i mitt hode helt horribelt. ”Den som tier, samtykker” heter det. Med andre ord synes vi det er greit at 18 000 barn dør av sult hver dag (FNs tall), at vestens storhetsherrer avsetter andre lands demokratisk valgte regjeringer og setter inn militære regimer til sin egen fordel, at kvinner blir undertrykket, at homofili blir sett på som sykdom, for vi prøver ikke å gjøre noe med det.

Det kan nesten virke som om folk ikke vil se at de har makt til forandring. Og jeg kan forstå det; det er mye lettere å gjemme meg bak illusjonen om at det ikke er min skyld at verden er urettferdig. At jeg ikke har noen innflytelse og at jeg derfor kan leve med god samvittighet og bare tenke på det som angår meg direkte. Men sannheten er at vi har makt til forandring. Det kan være vanskelig, men det er mulig – gjennom vanlige folks engasjement. Og vårt beste våpen er å være mange.

Det var vanlige folk som engasjerte seg og fikk kjempet gjennom ”Nei” i EU-avstemningen i 94.
Det var vanlige folks engasjement som kjempet gjennom 8-timers arbeidsdag.
Det var vanlige folk som engasjerte seg og fikk satt en stopper for slaveriet i USA.

Forandringer er mulig – både i Norge og i resten av verden – bare vi engasjerer oss og sloss sammen!

– Så vær så snill: ikke nøl – gå ut, sloss for din(e) kampsak(er). Ditt engasjement er viktig, uvurderlig – du kan, og du gjør, en forskjell!

Sommerens vakreste eventyr

Som så mange etterhvert har fått merke på kroppen (Stavanger har den siste uka bydd på opp mot 17 grader og strålende sol) begynner det å nærme seg sommer og da også sommerens vakreste eventyr. Ja nettopp; SUs sommerleir!

Sommerleiren er da hundrevis av fantastiske sosialister fra land og strand, samles på det fantasiske sommerparadiset Risøya, som ligger mellom Tvedestrand og Risør, for å diskutere politikk, spille fotball, bade og ha det gøy. Og for de som er redd for å fryse på tærne så har sommerleirsjef Thomas Tallaksen allerede lovet strålende sol og at badevannet skal holde en temperatur på rundt 25 grader. Nøler du enda? Slutt med det og meld deg i stedet på årets happening her!

Men i anledning sommerleir har sentralist Morten Drægni utfordret meg, lederen av Oppland SU Mina Finstad Berg og tidligere leder av SU og nå SVs valgkampsekretær Audun Herning til å fortelle om våre beste sommerleirminner.

Jeg må nok innrømme at sommerleiren i 2006 var min første sommerleir, men som en sier; heller seint enn aldri (og jeg kan knapt vente til 31.juli i år!!!). Men sommerleiren ba på mange bra og gøyale opplevelser som for eksempel sentralstyrecabareten, fotballcupen, nattbading, fantastiske innledninger og selvfølgelig mange nye vennskap. Det er nok vanskelig å plukke ut et minne, det hele henger vel egentlig igjen i en stor smørje. Rogalandsleiren var alltid full av liv, latteren satt løst og musikken runget. Men et av høydepunktene på leiren var nok da tidenes boyband, nei ikke sentralist-gutta, men “The Hallgeir Longlads” sto på scenen og sjarmerte publikum i senk under Melodi Grand Prix. For de som ikke var på sommerleir får jeg fortelle at “The Hallgeir Longlads” var et påfunn fra Rogalandsgutta, som etter å ha sett sentralistguttas oppvisning, fant ut at de skulle vise hvordan ting skulle gjøres – med skikkelig sang i stedet for miming. De som utgjorde den fantastiske kvintetten var: Marius Ramsland, Petter Gabrielsen, Lars Ueland Norås, Lasse Kinden Endresen og Tormod Ramvi Dommersnes. Og de rulte!

Og hvem vet. Kanskje de blir å skue på også dette årets sommerleir? I så fall enda en grunn til å ta turen;-)

- Sees på leir!!!

Typisk jente

Før posten som en gang skal komme om viktigheten av å engasjere seg kommer det en annen post. Litt om det å være jente…

Jeg har opp gjennom åra alltid vært ei “jente-jente”. Jeg hadde langt, lyst hår. Jeg likte hester og dansing. Jeg spilte piano. Jeg leste bøker og var flink på skolen. Jeg var flink til å hjelpe til. Jeg passet unger. Jeg gikk i kjole. Jeg hadde rosa rom. Jeg var ei jente som passet perfekt inn i den lille firkanta boksen merka med det store skiltet som det står “jente” på. Jeg var ei jente som passet til folks forventinger om hvordan ei jente skal være. Og det har jeg fått høre. Når jeg rei eller spilte piano eller vasket så var jeg såååå flink. Og når jeg gikk i kjole så var jeg såååå søt. Venninna mi som derimot ikke likte hester eller dansing, som har dysleksi og derfor ikke var flink på skolen, som hatet å rydde og helst gikk i selebukse, hun fikk ikke høre at hun var flink. Hun fikk heller stadig høre at hun var “som en gutt”. Hvorfor er det så stor forskjell mellom hva jenter og gutter blir møtt med? Hvorfor skal jenter være flinke? Hvorfor skal jenter like hest? Hvorfor kan ikke jenter ha kort hår? Eller spille fotball? Hvorfor er det bestemte leker som jenter ikke får leke med? Hvorfor får ikke jenter blå og grønne klær?

Folk vil leve opp til forventninger. Særlig er jenter nøye på det. Jeg har alltid vært sånn. Typisk jente på det punktet; livredd for ikke å svare til folks forventninger. Da jeg som 15åring bestemte meg for at min drøm gjennom 10 år, å bli dyrlege, ikke var det jeg ville likevel, tok det enda ett år før jeg turte å si det høyt. For det var den veien folk forventa at jeg skulle gå. I store forsamlinger tar det lang tid før jeg tør å åpne kjeften og si hva jeg mener, fordi jeg er redd for ikke å si noe som er smart nok, ikke leve opp til folks forventninger. Typisk jente. Jeg har gjort mye jeg egentlig ikke har hatt spesielt lyst til å gjøre på grunn av folks forventninger. Jeg har for eksempel lest bøker bare for å lese, fordi det var en av tingene jeg skulle være flink til. På barneskolen når vi skulle ha leseprosjekt var jeg alltid den som leste flest og tykkest bøker.

Å leve opp til folks forventninger er ikke lett. Det er et stort press og det begrenser mulighetene en har. Gjennom skolegang er det mange som bukker under for forventninger og press. De blir rett og slett nedbrutt og ødelagte. Av folks forventninger. Og de bruker lang tid på å komme seg på beina igjen.

Som jeg tidligere har nevnt er det mye som forventes av jenter og hvordan de skal være. Klart det forventes mye av gutter også, men siden jeg selv er jente er det lettere for meg å snakke om jenter. Men ja, er du født jente har du en lang liste av forventninger å leve opp til for å passe inn i den lille firkanten. Denne lista endres ettersom samfunnet og kulturen endres. For 70 år siden var forventningene som ble stilt til jentene at de skulle finne seg en mann, få unger og hjem. I dag skal jentene gjerne ha en karriere, men også prioritere familie og unger. Familie og karriere er som regel en umulig miks og det er dermed uunngåelig og ”mislykkes” i forhold til forventningene som er stilt. Uansett hva du gjør så gjør du ikke nok, og det er dermed galt.

Hvordan ei jente skal se ut stilles det også store forventninger til. Jenter skal bry seg om hvordan se ser ut, alltid. Bustete hår kommer ikke på tale, uansett om hun nettopp har vært ute i drittvær. Slaskeklær (altså klær som ikke er korte, stramme eller lignende) er kun lov i mensperiodene, og det er også kun da ei jente har lov å være gretten. Ellers skal hun være søt og blid, med de klærne som blir vist fram i blader og i utstillingsvinduer. Og ei jente skal se ut som en utstillingsdukke; hun skal ha store pupper, flat mage og liten rumpe. Lever en ikke opp til de forventningene er en feil og må gjøre noe med det. Det er ikke få jenter som ødelegges av disse forventningene og ønskene om å oppfylle kravene for å være ei ”fullverdig” jente. Og det er det folk som tjener penger på. Kravene som settes til jenters utseende blir satt så høyt at det er ytterst få jenter som oppfyller dem. Derfor må jenter punge ut med det de har av kroner og øre og håpe på det beste. Tall fra undersøkelser viser at det stadig er flere jenter slanker seg og som får spiseforstyrrelser. Også depresjoner blir stadig mer utbredt blant unge jenter. På grunn av kravene og forventningene som settes og som de ikke klarer å leve opp til.

Og selv om vi vet at forventninger og press kan ødelegge så mye for folk, mener vi likevel at det er sunt. ”Det får deg til å yte bedre”. Og ja, kanskje forventninger og press kan kanskje være positivt i noen sammenhenger, men at liv skal ødelegges av andres forventninger burde ikke være mulig. Som jente burde en få opplæring i at ens egne følelser er viktigst og at andres forventninger ikke betyr noe, så lenge en gjør det en selv helst vil. Egentlig bør alle som en få opplæring i at de forventninger, uansett hvor velmenende de opprinnelig er ment, også har en negativ side og kan skade folk.

Men en annen ting som er typisk for jenter er at uansett hvor godt en vet at en ikke skal bry seg så gjør en det like vel. Jeg vet jeg ikke bør bry meg om at ”idealjenta” skal være tynnere enn hva jeg er, at hun skal ha perfekt hår og si smarte ting. Jeg vet at jeg burde være fornøyd med å være meg selv. Det betyr ikke at jeg er det. Typisk jente.

…

Jeg sitter egentlig med lekser og har ikke tid til å blogge. Men jeg kan ikke la være å legge ut dette bildet som ble tatt i sammenheng med demonstasjonene mot krigen i Irak denne helgen.

Det er så flott å se at folk engasjerer seg! Det er så utrolig viktig, og jeg skulle ønske flere gjorde det…og jeg tenker det kommer en bloggpost om det senere. En gang jeg har tid^^

Nordmenn, båter, Finnøy og båtplass

Da jeg i dag i VG fikk overskriften “Nordmenn er båtcrazy” i trynet, måtte jeg trekke litt på smilebåndet. Artikkelen forteller om nordmenn som stadig bruker mer og mer penger på båter. Store og flotte båter. I 2006 økte importen av båter med 16%, og går vi tilbake til år 2002 erforholdet faktisk tredoblet.

Ok, hva så. Vi vet alle at folk, hvertfall noen, blir rikere og rikere og bruker mer penger på seg selv og det å vise at de faktisk er rike. Jeg kjenner flere og flere som skaffer seg store, flotte båter. Gjerne flere. Det holder jo ikke bare med en yatch, en må jo ha en skjærgårdsjeep eller daycruiser i tillegg.

Så hva er det jeg syns er morsomt med denne artikkelen? Jo, du skjønner det at mens andre mennesker var ute og gikk i tog og fremmet kvinnekrav sist torsdag, 8.mars, så satt jeg i møte. (Ja, jeg vet. Jeg skulle vært ute i gatene jeg og, men jeg var i møte med Finnøy SV, og på Finnøy finnes det ikke noen gater å gå i. Se selv... Det finnes på en måte mest trær, sauer og tomater på Finnøy^^) På dette møtet ble det en temmelig lang diskusjon om båt og båtplass. Finnøy SV er nemlig litt dominert av båtinteresse. Men først litt fakta om Finnøy:

Finnøy er ikke bare denne ene øya Finnøy, men er også en øykommune som består av 16 bebodde øyer (blant annet da Fogn, hvor jeg har vokst opp) pluss en mengde øyer som egentlig ikke kan betegnes som annet enn holmer og skjær. På disse 16 øyene er det fordelt ca 2800 mennesker…det er altså ikke noen stor kommune vi snakker om. Men i og med at det er øyer er det også masse sjø, og med sjø kommer båt, og med båt kommer turister. Så om sommeren dobles (om ikke tredobles) antallet innbyggere med at hyttefolk og andre kommer rekende inn over fjorden.

Så båtinteressen er dominerende i Finnøy…men likevel. Da diskusjonen på SVs møte omhandlet hvor vidt det fr beboere i Finnøy kommune burde være en menneskerett med båtplass, da syns jeg det tok litt overhånd. Ja, løfte om båtplass kan kanskje være gøy. Det kan til og med kanskje trekke et par nye ansikter inn over til øyene. Og det er vel egentlig det som var hensikten til “forslagsstiller”. Selv river jeg meg litt i håret og rister på hodet. Jeg syns det er et par ting som må prioriteres før lovfesta rett til båtplass. Blant annet hadde det vært fint å få skole og kultur opp på beina. Andre ting som må til for å få folk til å bo på Finnøy er faktisk kommunikasjonsmidler og et greit kollektivsystem. Hva med å få inn flere båter, da altså hurtigbåter og ferjer, ikke yatcher, slik at det faktisk er mulig å komme seg fra sted til sted. Kanskje de til og med kunne være gassdrevne??

Så denne artikkelen gjør at det plinger en liten bjelle i hodet mitt, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å le litt. Så håper jeg at folk kan innse at det finnes viktigere ting i livet enn båt, og  at jeg, sammen med Finnøy SV finner andre saker å fronte i valgkampen enn “lovfesta rett til båtplass i Finnøy kommune”^^

Lite goodwill fra min side…

Litt flere hissige tanker går til USAs president George W. Bush:

For mens Bush er på Goodwill-tur i Latin-Amerika hvor han lover gull og grønne skoger, har han samtidig bestemt seg for å sende 26 000 ferske soldater til Irak. Han vedtok først å sende 21 500 soldater for å få slutt på voldsproblemene og så har han i etterkant bedt om å få 8000 soldater til hvor 4700 av dem skal gå til Irak og de resterende 3300 skal til Afghanistan.

USA har fra før 141 000 soldater i Irak, og håper at det ved hjelp av ferskingene skal “hindres at opprørerene får seg anledning til sikre seg trygge oppholdssteder”. Han er da egentlig er ute etter at det ikke skal finnes en trygg kvaderatcentimeter i hele landet. For det er ikke akkuratt noen hemmelighet at Bush ikke er videre populær og at det overalt hvor han ferdes finnes folk som ikke har videre mye til overs for amerikaneren. Og selv om det ikke store demonstasjoner slik det har vært i blant annet Guatemala under besøket hans, så klassifiseres jo alle de som ikke liker han som motstandere og dermed som opprørere…

Så med et busjett på rundt 100 milliarder dollar (inneværende år) for krigene i Irak og Afghanistan, hvor planene er å holde alt flatt, kan han prøve så godt han bare kan å få “goodwill” i Latin-Amerika.

Syns plutselig ikke at 1,7 millarder kroner var så veldig mye jeg…

Hurra! Israelske soldater er trygge!! …

De israelske fotsoldatene kan nå puste lettet ut. De skal nå erstattes med små kamproboter utviklet av den israelske våpengiganten Elbit Systems, som Norge tidligere har handlet hos for en god del millioner kroner. Den nye kamproboten blir kalt mye forskjellig, blant annet “den nye drapsmaskinen”, og det er uttalt at den er utviklet med tanke på kampene mot de palestinske terroristene og Hizbollah.

“Viper er utstyrt med en ni millimeter Uzi maskinpistol med lasersikte. Den kan også kaste flere typer granater og røykbomber. Den beveger seg i trapper, finner veien rundt eller over hindringer, og merker seg hva som skjer i omgivelsene gjennom en rekke sensorer.”

Jeg syns det er så fint at Norge’s penger blir brukt til nyttige ting som for eksempel dette her. Det er da ikke noe viktigere enn å hjelpe Israel med å utvikle våpen til kampen mot de skumle naboene sine. Vi vet da hvor skummel en nabokrangel kan være… Dessuten har vi også gjort USA en tjeneste, for tror du ikke Elbit har tenkt på dem og. “Elbit mener roboten også burde interessere USA, med tanke på bruk i Irak og Afghanistan” Så fint…det er ingenting jeg heller vil enn å støtte Israel og USA i deres krigsgjerninger….